LIVEIN-Mai-26-TRYKKLAR - Flipbook - Page 55
GRØNSAND
Cathrine har ADHD, det samme har
sønnen hennes. I starten var han redd
for hester og kunne ikke komme seg
fort nok bort fra de store dyrene. –
Men en dag spurte han plutselig om vi
kunne dra i stallen. Ikke bare til stallen,
faktisk, men ut på beitet der hestene
gikk fritt, noe han tidligere ikke på
noen måte hadde våget.
dag står i et konstant press. – Det er
krav, sosiale medier, mobbing, noe
som skjer hele tiden. Det å ha et sted
å bare ‘være’, er noe helt unikt.
der med lukkede øyne og var nær
ved å sovne på hesteryggen. Hun
hadde endelig klart å gi slipp på den
kriseberedskapen hun bar inni seg.
Mer enn én gang har Nina opplevd at
ungdommer som til daglig er mer eller
mindre avhengig av telefonen, lett kan
legge igjen mobilen i brakka før de går
ut til hestene. Her har den ingen rolle.
Rik på det som betyr noe
Det eneste spørsmålet Nina ikke har
noe godt svar på, er hvor mange timer
hun bruker i stallen hver uke. Da ler
hun godt. – Det er mange!
– Jeg gjør egentlig ikke så mye
Med bakgrunn fra psykiatrien har Nina
et solid faglig fundament. Likevel er
hun tydelig på hva hun mener er det
viktigste. – Jeg føler egentlig ikke at
jeg gjør så mye. Det er hestene som
gjør jobben.
Det er krevende arbeid å drive en
stall og bidra til mennesker i krise på
denne måten, særlig etter ulykken
som tok fra henne mye kapasitet. Hun
får ikke fullrost all hjelpen hun får fra
frivillige og foreldre for å få det til å gå
rundt med alt som skal gjøres i stallen.
Økonomisk er det heller ikke noe
overskuddsprosjekt. – Jeg blir ikke rik
av dette. Tvert imot, jeg betaler for å få
det til å gå rundt.
Det ble et vendepunkt.
– Da vi sto der og klappet Jojo på den
myke mulen, sa han: ‘Mamma, dette
er det eneste stedet der det ikke er
bobler inni kroppen min.’ Jeg synes
det var så godt sagt, for det er akkurat
sånn jeg kjenner det, smiler Cathrine.
En ro som ikke kan forklares
På Grønsand 昀椀nnes det ingen fasit
for hva man «skal» gjøre. Noen
steller hester. Noen rir. Noen går en
tur og leier hesten. Og noen legger
seg bare oppå hesteryggen og blir
liggende. – Det er som en klem, sier
Nina. – Du kjenner varmen, pusten og
hjerteslagene. Det er noe helt eget.
Andre igjen kan sitte og se på hestene
eller gå og kose med kaninene. –
Noen trenger bare å 昀椀nne roen, sier
Nina. Hun opplever at ungdommer i
Hun beskriver sin egen rolle som å ta
imot. – Jeg er her for å ta imot det som
kommer. Noen ganger trenger de å
snakke. Andre ganger å skrike. Og det
er helt greit.
Hun stiller ingen krav om løsninger.
– Her trenger ingen å forklare seg
eller 昀椀kse noe. Da blir det også lettere
å åpne seg. Hun forteller om en
jente som kom til henne etter at hun
hadde grått 昀氀ere dager i strekk. – Vi
dro på ridetur, og hun 昀椀kk ut masse
underveis. På slutten satt hun bare
Hestene til Nina Vikor er et lyspunkt i hverdagen for mange som har det tøft.
Likevel er hun ikke i tvil om hva hun
sitter igjen med. – Jeg blir rik på
opplevelser. På øyeblikkene. Og på å
se hva dette stedet kan bety for noen.
Blåne er alltid klar for kos. Her er det
matmor Nina Vikor som får litt kjærlighet.
55
LIVEIN-Mai-26-rep.indd 55
23.04.2026 12:55
