LIVEIN-Mai-26-TRYKKLAR - Flipbook - Page 40
En historie har festet seg spesielt: en
kvinne i 50-årene med demens, som
hadde mistet nesten alle minner – men
ikke tegningene hans.
– Hun husket alltid bildene. Hun hadde
dem på veggen på rommet sitt. Det
gjorde sterkt inntrykk.
En stille oppfordring
For Amin handler kunsten ikke bare
om uttrykk, men om kontakt. I en tid
hvor mange lever store deler av livet
digitalt, er han opptatt av det som skjer
mellom mennesker – ansikt til ansikt.
Amin er en av kunstnerne som til enhver tid er representert hos CRIB galleri.
– Vi er blitt mer alene, selv om vi er
mer koblet sammen enn noen gang.
Folk er opptatt av sitt, og vi glemmer
hverandre.
Han er særlig bekymret for ungdom,
som ofte kjenner på ensomhet og
press.
– Det er viktig å snakke med noen.
Familie, venner. Man må ikke sitte
alene med alt det mørke.
Denne medmenneskelige vinklingen
går igjen i alt han gjør. Han ønsker å
åpne dører – ikke nødvendigvis med
svar, men med spørsmål.
Et av Alavis favorittarbeider - det er noe spesielt med effekten av vann.
som ellers går ubemerket hen – alt
får plass. Men det er ikke bare det
tekniske som gjør inntrykk. Det er det
som ligger bak.
Temaene han jobber med, kretser ofte
rundt sosiale utfordringer, selvfølelse
og menneskelig sårbarhet. Ensomhet.
Depresjon. Det å stå fast i mørket.
– Mange har det vanskelig, men det
er ikke alltid synlig. Jeg vil vise de
følelsene. Og samtidig vise at det
昀椀nnes håp.
Kontrastene i arbeidene hans –
mellom lys og mørke – er bevisste. De
speiler livet slik det er: uforutsigbart,
komplekst, men aldri uten mulighet for
endring.
Et liv mellom to verdener
Ved siden av kunsten jobber Amin
100 prosent som vernepleier, et yrke
han har hatt siden 2021, etter 昀氀ere år i
helsevesenet. Erfaringene derfra setter
tydelige spor i kunsten hans.
– Jeg jobber med mennesker hver
dag. Jeg ser følelser som ikke alltid er
lette å oppdage. Det påvirker meg, og
det tar jeg med inn i kunsten.
Han forteller om tiden på en
demensavdeling, hvor han ofte satt og
tegnet i fellesområdene. Pasientene
samlet seg rundt ham, noen i 昀氀ere
timer.
– Det skapte ro. Det ble en form for
terapi.
– Hvis noen ser et bilde og begynner
å re昀氀ektere, kanskje kjenner seg igjen,
da har jeg oppnådd noe.
Røtter og re昀氀eksjon
Amins bakgrunn fra Afghanistan
preger også synet hans på fellesskap.
Han beskriver en kultur hvor dørene
står åpne, og hvor det er naturlig å
dele – både gleder og utfordringer.
– Der er alle invitert. I Norge er det litt
mindre vanlig å samle alle på samme
måte, men det handler mest om
ulike tradisjoner. Det er ikke feil, bare
annerledes. Han mener integrering
handler om gjensidighet.
– Man kan banke på døra, men noen
må åpne også.
Dette perspektivet gir kunsten hans
en ekstra dimensjon: en påminnelse
40
LIVEIN-Mai-26-rep.indd 40
23.04.2026 12:54
